I kveld fra 19:50 og utover vil de 12 deltakerne bli til 4 superfinalister og til slutt 2 finalister. Jeg tror det vil, til slutt, stå mellom Imerika og Keiino. De er plassert på favorittplassene nest-nest-sist og nestsist i rekkefølgen, og de er iallfall mine to favoritter, selv om jeg sikkert har bommet på folkets smak. Før opptredene i kveld vurderer jeg deltakerne basert på deres delfinaleopptredener slik (rekkefølge etter finalens rekekfølge):
Vi har en godt variert finale, med stort sett dyktige vokalister med scenetekke. Folk har ulik smak, men jeg krever at folk har stemme som passer til låta: mestrer de ikke stilen, er det ikke bra nok.
- Atle Pettersen – «World on Fire»
Melfest-reject, er det det man kaller dette? Knallbra gjennomført, dyktig vokalist, håndverket, osv., men gir ingen opplevelse av noe særlig. Popkorn-musikk, kan man kalle det det? - Raylee – «Hero»
Dritdyktig på scenen, dans og opplegg, kul catsuit og artig låt, men hjelper ikke når man ikke er sterk nok sangmessig. - Stavangerkameratene – «Kem e e» eller «Who I Am»
Skikkelig koselig sang, som nok ikke er en ESC-låt, men den har bra håndverk, med god tekst og drevne vokalister og opptredener. Synd at de synger på engelsk i finalen, da mister låta særpreget sitt. Uttrykket er ellers ikke superoriginalt. Refrengets «Kem e e» setter seg lett på hjernen». - Kiim – «My Lonely Voice»
Stemme man får frysninger av, men dessverre er ikke sangen god nok. Refrenget høres ut som sakset ut av verset fra Chris Medinas «What Are Words» for sånn 16 år siden. Vi har andre dyktige vokalister i finalene her med mye sterkere låter. De tonene O-inga ligger på har jeg hørt i en annen sang for ikke så lenge siden, åja, de første fire o-ene har samme toner som «Arcade» – den nederlandske vinneren av Eurovision fra 2019 (relativt). Egentlig minner sangens uttrykk i sin helhet om «Arcade». - Blåsemafian feat. Hazel – «Let Loose»
Har hørt rykter om at korpsnorge har lagt sin elsk på denne. Ikke noe jeg har fått med meg selv, selv om jeg har vært i kontakt med et ungt korps i det siste. Dritbra blåserspilling, men dessverre er ikke produksjonen/kompet spesielt bra eller smakfullt og det trekker ned instrumental-delen, som er den største delen av sangen. Moldovas «Hey Mama» for noen år siden hadde en mye friskere produksjon. Melodien, men mest vokalisten, i sangdelen, formidler ikke noe nerve eller følelse, og er ikke sterke nok til å veie opp for klisjetekst. De får et pluss for proff spilling og impro scenen, alltid gøy med LEVENDE blåseinstrumenter. - Emmy – «Witch Woods»
Først lurte jeg på om hun valgte å synge på denne måten, at det var et bevisst valg. Men så hørte jeg henne prate. Kule instrumentsamples, ideer og tøff tekst, men synes ikke hun bruker stemmen sin nok i en såpass fri låt eller synger spesielt bra, og svak såkalt «stage presence» gjør at hele opptredenen ikke er overbevisende. - TIX – «Fallen Angel»
Jeg KUNNE trukket for bruk av autotune, men det litt av soundet til denne typen musikk. Tungt inspirert av 00s boyband-pop, men lite original. Gøy at han synger på norsk, men synd han velger å synge på engelsk i finalen. Veldig eurovison i sceneopplegget og kul stil han har lagt seg på. En favoritt blant norsk ungdom, men tror ikke dette er noe vi bør sende til finalen. - Kaja Rode – «Feel Again»
Enda en som ikke kan synge sangen man har valgt. Hvorfor legger man melodien til toner man ikke mestrer? TIX mestrer sikkert ikke de lyse tonene han har i sangen sin, men det låter som det skal. - Rein Alexander – «Eyes Wide Open»
Heller «Eyes Wide Shut», tror jeg man sier. Herreminhatt, hva er det som skjer her, egentlig? Veldig rotete. Veldig eurovision? Rar, kunstig sammensatt tekst og rotete melodi. Nei. Krem stemme, forresten og innlevelse, da, det vet vi jo at han har. Kunstig framsatt budskap, ingen bevegelse av sjel. - IMERIKA – «I Can’t Escape»
Da jeg hørte denne første gang, ble jeg grepet fra første tone. Hun har en sart stemme med nerve, og både fremføringen og teksten forteller en historie hele låten gjennom som mange kan kjenne seg igjen i. Fint sparsommelige instrumnetert med en naturlig oppbygning og repetisjon av temaer gjennom låten. Dyktig låtskriving står bak denne låta som har sterk og interessant melodi og tekst. Variasjon i rytme, og det synkoperte «I Can’t Escape» rammer inn sangen. Bridgen minner meg om elpiano-introen til Keane’s Bedshaped, har hatt det på hjernen noeng anger. Hele opplegget minner meg litt om vinneren fra 2018, Portugals Salvador Sobral med «Amar pelos dois». - KEiiNO – «Monument»
Fanfavoritt med tilhengere verden over etter å ha vunnet publikumsstemmene i 2019. Denne gangen deltar de med en mer polert sang, med en produksjon som låner fra techno og drum’n’bass, og hvor joikingen føles mer som en naturlig del av sangen. Deres forrige bidrag, «Spirit in the Sky», hadde en produksjon som låt mer moderne i versene, mens denne virker skreddersydd til Eurovision. Personlig bikker jeg mer mot IMERIKA, pga. den grep meg mer, men KEiiNO er veldig flinke og har absolutt et godt nummer som treffer på alle punktene som en god ESC-låt skal. Vi får se hva sceneshowet kan bidra med i finalen. - Jorn – «Faith Bloody Faith»
Vinner av sistesjansen, vel fortjenet. Hardrock. Kult vers med orientalske vibber, synd at refrenget går over i så klisje-akkorder og melodi. Han eier scenen fullstendig og er knallgod vokalist.
Jeg gjetter på at de fire som går videre fra første gjennomkjøring er IMERIKA, KEiiNO, TIX og…….Blåsemafiaen eller Raylee.